bloggen på poteten

view

Sirat – et kort essay for de som har sett filmen.

Sirat er en film om en far og sønn som leter etter en datter som har rømt hverdagslivet og reist på ørken-rave i Marokko. Det er overflaten, men filmen dykker noen heftige turer langt under overflaten.

Jeg må advare, jeg kommer til å snakke om filmen i den konteksten at jeg har sett den, og at du – som leser dette, også har sett den. Hvis du ikke har sett filmen, vil du nok ikke få så mye ut av teksten, og den subteksten i filmen – som jeg prøver å grave opp, belyse og synse om. Den vil også delvis spoile filmen. Dette er også helt subjektive tolkninger, og helt sikkert ikke det som filmskaperen mente å formidle. Sånn – du er herved advart.

Jeg mener filmens hovedbudskap er en advarsel om den brutalistiske effekten krig har på oss mennesker – både på som individer, og som samfunn.

Men filmen starter ikke der, filmen starter med far og sønn, ut av sitt element, på søken etter sin datter, sin søster. Det hintes til forsøk på forsoning, det hintes til en far som angrer på at han ikke klarte å godkjenne datteren sine valg – og dermed støtet henne fra seg.

Gjengen av ravere er outsidere som man føler har et genuint forhold til det å føle seg utstøtt. De kjører rundt i ørken, på jakt etter neste rave i det krigen bryter ut. De kobler seg mer og mer av samfunnet – samtidig som samfunnet rundt dem, går mer og mer i oppløsning.

Til slutt ender de opp håpløst alene, omgitt av ingenting annet enn død og håpløshet, bortsett fra togsporet.

Togsporet mener jeg må tolkes som et viktig symbol i filmen. Et symbol på at noe av det som holder oss sammen som mennesker og samfunn, er infrastrukturen vi har bygd, og at vi – på vårt beste, er mennesker som har felles livsbåter for hverandre.

Før vi kommer til togsporet, så får vi revet hjertene våre ut – brutalt i filmens store vendepunkt. Subteksten som jeg tror filmen prøver å fortelle oss noe om – handler om krig og døden i krig – og hvor rå og urettferdig den er. Vi opplever den ikke direkte i form av krig eller militærmakt i første omgang, men som et uhell. Et plutselig uhell som river ned grunnmuren din.

Grusomhetene, plutseligheten og døden som krig medfører er heldigvis noe de fleste ikke har et forhold til. Vi tar det ikke helt innover oss, krig er for langt unna. Krig er abstrakt helt til den treffer deg. En ulykke føles nærmere – vi kan alle kjenne på hvor nær man er døden når du står på kanten av et stup. Så med ett blir døden konkret. Prøver filmen å fortele oss med denne scenen at det er krigen som konkretiseres? For meg var det det jeg følte på.

Krigen er hele tiden et bakteppe i filmen. Vi ser den i åpningsscenen i det militært bryter opp det første ravet. Vi hører den på radioen, vi enser den i stemningen – vi forstår dens tilstedeværelse og kjenner nærværet som en ubehagelig fornemmelse av noe vi vet er der.

Outsiderne – raverne, skrur av radioen, de prøver å melde seg ut fra det nærværet vi føler på. De har omsider blitt presset, eller har flyktet helt ut i periferien, de søker seg fri – fri fra omstedighetene, fra sin tragedie, fra samfunnets tragedie, de søker seg fri fra krigen – men

BOOOM ... BOOOM. Den innhenter dem.

BOOOM – igjen!

Jeg tror filmen prøver å fortelle oss at vi ikke kan være blinde for konfliktene som bobler, vi kan ikke melde oss helt ut – og vi må søke forsoning før det er for sent.

Når vi mister limet mellom oss, og fragmenteres i små grupper, alene, så innhenter krigen oss.

Vi må forsone, vi må ko-eksistere, vi må unngå krigen – for den kommer for alle når den først kommer.

Vi sitter alle i samme tog

view

Kosmos

Jeg leste nettopp ferdig Carl Sagan's Kosmos. Tid for ettertanke. Tid for å prosessere hva jeg har lest, via øvelsen “å skrive”.

En gjenganger i boken er hvor ufattelig alt egentlig er, men også hvordan denne ufatteligheten hele tiden blir pirket i og utforsket av ufattelig nysgjerrige og vitenbægjerlige folk. Det at noen for flere tusen år siden regnet ut hvor stor jorden er – at noen filosoferte seg fram til atomer, at biblioteket i Aleksandria huset så mye av intellektet til den vestlige verden, men falt til opprør og kaos, er ting som gjør inntrykk.

Boken avslutter med en slags advarsel – om at den største faren for intelligent liv, og kanskje noe av grunnen til at vi ennå ikke har fått radiosignaler fra andre kosmos-boere, er at man i teknologiens framgang også låser opp makt til å utslette seg selv. Den var skrevet i annen tid, i en tid hvor USA og Soviet var i et atomvåpen-kappløp. For ti-femten år siden føltes denne tidsepoken og de truslene den medførte, fremmed for meg – men nå føler jeg vi er i en verden som er nærmere kokepunktet enn noen gang.

Særs en hypotese om krig fanget min interesse. En meterolog ved navn LF Richardson hadde en hypotese om at krig, konflikt og drap, var – lik vær, kaotiske fenomener som fulgte sykluser og at, uansett hvor mye vi misliker tanken på det, så er krig en konstant faktor som humper og går.

Vi trenger å forholde oss til begge disse tingene i det vi går inn i framtiden. Vi må få kontroll på klimaforandringene og effekten, -ekstremværet. Vi må også få kontroll på konfliktene våre sånn at vi ikke går inn i det neste kvart-århundre fylt med det tristest av alt – krig og elendighet forårsaket av oss selv.

Gjennom 15 milliarder år, fra kun de enkleste råstoff, har vi blitt til fra stjernens dødsoffringer, gjenfødelser, tyngdekraft, strålekraft, tilfeldigheter her, tilfeldigheter der – vi er hver og en så sjeldne at det ikke finnes måter å forstå det på. Begrepene våre blir for små, uendeligheten for stor.

Vi mennesker trenger å tro på den gode framtiden – og vi trenger å bygge den, dele den – vi trenger bilder på hva framtiden kan være, hvor vi kan strekke oss – særlig i en tid hvor framtiden virker skummel. Jeg er et barn født inn en tidsalder hvor framtidsoptimise var lydsporet til vår ungdom. En ny verden, internett, Peace Love Unity Respect, rave-kultur, berlinmurens fall – vi skulle alle forenes – end of history... Så jævlig Jinxed , århundrets jinx!

Internett kan fortsatt være en forenende faktor, men som atomteknologien, så må den brukes godt, for nytte, og ikke for makt, splittelse og krig. Jeg tror de neste ti årene vil være en test for oss alle. Vi er koblet sammen med en teknologi som både kan splitte oss, og forene oss, og på toppen av denne kransekaken har vi stablet en AI-rakett som ingen vet hvor vil lande/krasje/eksplodere. Er det lunten til en festlig nyttårsrakett, en tomahawk-missle, eller en ai-tombombe vi har tent på?

Nei, vi må velge å tro på det gode, og vi må bygge det gode, så her er min oppfordring :

• Vær med på å bygge opp nye nettverk på internett, frikoblet fra gigantiske aktører som har tatt over vår oppmerksomhet, se til fediverset
• Arranger eventene dine på sider som gjer.no framfor facebook-events.
• Scroll litt mindre, les litt mer, skriv litt av og til – mer enn 140 tegn
• Finn steder hvor du kan inspireres av hvordan framtiden kan bli, eller gode ting som kommer
• Om du skal bruke AI, gjør det gjerne bevisst i det formål om å bygge en bedre verden, ikke en mer effektiv verden, ikke en verden hvor barna våres prompter “mamma og pappa på ridene på en ku” framfor å selv tenke det, tegne det og leke med tankene selv.

15 milliarder år tok det oss alle å komme hit. Mind blown La oss bare ikke blowe-up oss selv.

Jeg leste nettopp Linus Torvalds' bok “just for fun : the story of an accidental revolutionary”, hvor han la ut om Linux, livet sitt og diverse andre anektdoter og digresjoner. En av de digresjonene handlet om livet. Mer presist, en teori om utviklingen av liv, og at liv går gjennom tre distinkte faser.

Han kalte det selv en slags kvasi-filosofering over livet, men stod samtidig fast bestemt bak ideen, og at den var et mønster han kjente igjen veldig mange steder. Nå har selve Linux nådd det tredje siste nivået av denne evolusjonen på en veldig konkret måte.

Så, hva går denne teorien ut på? Den er egentlig veldig enkel.

1. Overlevelse
2. Sosiale bånd/tilhørlighet
3. Underholdning

Så tar man noe – et konsept, og fører det gjennom disse tre traktene, og ser på hvilken måte de passer inn. Det første eksempelet som legges fram, er sex. Helt klart har sex handlet om biologisk overlevelse, spredning av gener. Mange veldig enkle skapninger har såvidt vi vet ikke noe særlig avanserte sosiale strukturer, men de har likevel denne grunnleggende formen for reproduksjon : sex. Hvis man går videre, ser man mange eksempler på dyr hvor sex er en del av det å etablere sosiale bånd og å knytte grupper sammen.

Til slutt, når vi har gått gjennom de første to stadiene, så har vi kommet til underholdningen. Der tror jeg vi alle kan enes om at mennesker definitivt befinner seg. Ja, sex handler om overlevelse, og på sett og hvis en forutsetning for at både jeg og deg lever her og nå. Vi defineres også av vår slekt og omgangskrets hvor det er viktig for hierarkiet og de sosiale båndene at sexen ikke er tilfeldig. Nå er Sex mer tilgjengelig enn noen sinne, og mesteparten av sexen som er tilgjengelig eksisterer for å underholde.

Underholdning blir ofte sett ned på – men i denne teorien, så er underholdningen endestasjonen. Det er det som er siste steg, det vi streber etter. Jeg liker det – vi snakker alt for ofte ned underholdning.

Med denne “linsen”, så kan du jo prøve å kjøre en del andre konsepter gjennom trakten og se hva slags tanker det spinner opp. La meg ta ett kjapt eksempel : 
Sosiale medier. Først, så måtte sosiale medier overleve – de måtte få nok folk og nok brukere til at det var grunnleggende at det eksisterte. Det var mange forskjellige nettverk, men til slutt, vokste noen seg gigantiske. Vi var mange som flyttet, knyttet og forsterket våre sosiale bånd via for eks. Facebook.

Hva er 90% av Facebook, Instagram og Tiktok fylt med nå? Ikke sosiale events og venner – men underholdning.

Så – tilbake til starten på blog-posten : Linux har nådd en kritisk fase i evolusjonen! På hvilken måte? Det har bestandig vært snakk om når “Linux for Desktop” skulle skje, når skulle Linux ta over for Windows? Det har virket evig langt unna, men én av de tingene den pragmatiske Linus Torvalds har nevnt – er at ingen egentlig bryr seg om et OperativSystem. Det må bare være der, fungere og la brukeren gjøre det han vil.

Nå kommer det nettopp det, en underholdningsmaskin fra Valve, bundlet med Linux. Prisen er ikke klar ennå, men med aggressiv prising, så er det kanskje starten på “Linux for Desktops”. Hvis tilgjengeligheten er der, og default-choice er Linux, så handler det om å sørge for at brukeropplevelsen er god – at ting fungerer og med høy eller høyere kvalitet enn på Windows. På SteamOS, ligger KDE i bunnen som Desktop-miljø. Hvis spillere lett kan gjøre det viktigste for dem – spille spill, bruke Discord, streame med OSB og lignende, så får vi kanskje et øyeblikk hvor spillere takker av Windows.

Det er hvertfall spennende med konkurranse.

Husk på , underholdning er siste nivå – Linux Evolution – Final Stage!

Jeg var på kino her forleden og så den mest undervurderte kino-sjangeren, en dokumentar. Filmen het Trango – et ønske om å leve sterkt.

Vi følger to sett med unge menn, i forskjellige tiår, hvor den ene gruppen har inspirert den andre, men begge gruppen har til felles – et ønske om å utfordre seg på noe som ikke er gjort før. En god gammaldags bragd. Uten at det blir eksplisitt utbrodert i filmen, føles det som drivkraften er noe som ligger latent i et knippe av oss i ungdommen. Man finner sin nisje, sin gjeng og sine helter og inspiratorer – og så leter man etter steder hvor man selv kan tøye strikken, strekke seg etter himmelen, eller bokstavelig talt toppen.

Trango er en film om klatring. Det er også en film som tar deg bak fjellveggen. Uten at det er påfallende eller utbrodert i store penselstrøk enser vi at filmen forteller noe mer, gir oss et innblikk i hvilken livsfilosofi som ligger til grunn for deres trang til ekspidisjon og eventyrlyst. De beskriver det å “være i veggen”, som et sted hvor man når det absolutte fokus. Man vet hundre prosent hva man har som mål – man vet det er et slit, men man er ikke alene.

Hvis det eneste du har å forholde deg til, når det går trått og ting blir vanskelig, er sakte gradvis framgang. Hvis du har eleminert alle andre muligheter – da er du “i veggen”. Jeg merker at jeg, i mitt hverdagsliv må gjøre mye tilpassninger for å havne i så dyp fokus, men jeg merker også at jeg lengter etter det.

Jeg har mange ganger skiftet aktivitet fra ting til ting : fra å jobbe til å scrolle, til å lese til å browse, til å lete etter ting å lese, vandre, klandre meg selv for å ikke vite hva jeg skal gjøre for meg selv og andre og mange andre former for korte oppmerksomhetshopp. Ærkjennelse : jeg burde kanskje heller finne èn ting – ta på klatreselene og slå inn en sikring og bare jobbe meg opp den metaforiske veggen.

Jeg tar med meg det fra filmen, det å havne i veggen.

Det å skrive denne blogposten, det skal jeg være så ærlig å innrømme, har vært en utøvelse i sistnevnte. Det koster å forme ord, de må hamres inn en etter en, og ryker ett ord i det du rykker litt hardt på shift-opp-backspace og selvkritikk av egen tekst, så river du fort ned alle sikringene og sletter alt du har gjort. Veggen forblir, bragden smuldrer opp. Denne gangen kom jeg til toppen.

Avslutningsvis – Gå å se filmen, se den på kino. Du kommer ikke til å angre. Film på kino, det er å være i veggen det også – du vet hva du skal, du har satt av tid til å være tilstede i noen andres fortelling, nyt tilstedeværelsen!

Veldig gøy!

Det er noe fascinerende med internett. Det har fullstendig tatt over vår avstands-kommunikasjon, livene våre er sammenflettet med nettet. Nyheter konsumeres her, meningsutveksling foregår på forskjellige såkalte platformer, kjendiser skapes, rives ned, forbannes og hylles. I alt dette – er også internett fortsatt internett. Jeg skal forklare hva jeg mener med det.

Jeg var på et foredrag på teknisk museum for noen år tilbake, det handlet om en gjeng norske forskere som var med på å definere protokollene til hvordan internett skulle oppføre seg. De diskuterte fram og tilbake om hvilke “topologier” som passet best. Man kan tenke på en topologi, som et slags organisasjons-kart, hvem kan snakke med hvem, og hvem får lov til hva? Dette er veldig forenklet, men det forskerne og utviklerne av internett endte opp med for over 50 år siden – er kanskje vår redning. Det kan redde internett fra å bli et sted hvor kun store aktører utøver mer og mer makt over vanlige folks hverdag.

Gode tjenester forenkler oppgavene i livene våre. Jeg var av den generasjonen som startet voksenlivet, studentlivet og alt det der, når facebook var nytt. Det var et superverktøy for å knytte kontakter og utvide det sosiale nettverket sitt. Man blir nostalgisk, som alle menn som nærmer seg førti, blir, når jeg tenker på hva det ga oss. Enkle måter å nå folk på, invitere til “events” – selve ordet ble en del av dagligtale – organisere løkkefotball, studentfester, you name it, det var et event for det. Det gode i facebook – var at det var en tjeneste som støttet våre sosiale liv, både på nett og utenfor. Det dårlig med facebook, var at de etterhvert sluttet å levere eller bry seg om verdi i form av brukernytte, men heller begynte å fokusere på verdi i form av inntjening, og målpoeng på hvor lenge man var på nettsiden.

Så facebook har blitt kjipt – so what, hvor vil jeg, og hva mener jeg med “internett er fortsatt internett” ?

Internett er bygget på en måte som gjør at alle som er koblet til for å lese og konsumere internett, også har en mulighet til å selv publisere og servere andre nettsider.

Det er en styrke i topologien, eller nettverkskartet, som gjør at det ikke er én sentral server, men mange enheter som snakker med hverandre og dirigerer trafikken rundt.

Dette gjør det mulig for meg, en helt vanlig fyr, å sette opp en Rapsberry Pi på skrivebordet, koble den til nett, og installere en blog på den, og så kan potensielt hele verden lese den.

På samme måte som smarte mennesker lagde internett og nettverkskartet på en måte som gjorde at makten ikke havnet i få hender, så lager smarte mennesker i dag, protokoller som gjør at man kan kommunisere med hverandre i sosiale grupper – uten å måtte samles på ett sentralt sted ala Facebook eller X.

Vi er i en urolig tid, men jeg har et håp om at vi bygger nye gode sosiale verktøy som har et “mennesker”-først-perspektiv, at vi bygger protokoller som folk kan bruke uavhengig av hvem som eier serveren. At menneske A, kan snakke med menneske B uten at de må være låst til å bruke serveren til diktator Z. Zelvzagt, Zatt på zpizzen. Aller helst kommuniserer A og B med hverandre på en måte som Z ikke kan manipulere og ødelegge.

Det fordrer selvsagt at folk finner nytte i verktøyene, og bruker de, og at verktøyene er gode. Men jeg tror vi er på vei dit. Jeg tror de aller fleste egentlig bare vil ha litt kultur og events-kalender, litt venner, litt hobby og litt inspirasjon – så vil man jo også ha slot-machine-scroll med katter og lignende, men er det ikke på tide å skille mellom sosiale nyttetjenester og slot-machines?

I min framtidsvisjon, så kjører ikke Teknisk museum ut events på facebook, de har heller sin egen events-kalender som støtter sosiale-protokoller, slik at jeg, fra min Mastodon-konto får det opp i min feed. I min framtidsvisjon er det ikke slik at alle verdensledere, absurd nok, spytter ut one-liners på en oligarks lukkede private platform (X). I min framtidsvisjon så kan jeg abbonere på kulturkalenderen til nabolaget mitt uten at den dataen selges til reklameselskaper.

I min framtidsvisjon scroller jeg mindre, og skriver mer.

Sistnevnte må jeg jobbe med selv, men dette var en start.

TLDR: Jeg satte opp en Write-freely blog på en Raspberry Pi 5 på pulten min hjemme og ble fascinert av internett. Inspirasjonen til dete hele kom fra en groende irritasjon på sentraliseringen av internett og lignende og et ønske om å teste å sette opp en server for å lære meg mer.