bloggen på poteten

Jeg leste nettopp Linus Torvalds' bok “just for fun : the story of an accidental revolutionary”, hvor han la ut om Linux, livet sitt og diverse andre anektdoter og digresjoner. En av de digresjonene handlet om livet. Mer presist, en teori om utviklingen av liv, og at liv går gjennom tre distinkte faser.

Han kalte det selv en slags kvasi-filosofering over livet, men stod samtidig fast bestemt bak ideen, og at den var et mønster han kjente igjen veldig mange steder. Nå har selve Linux nådd det tredje siste nivået av denne evolusjonen på en veldig konkret måte.

Så, hva går denne teorien ut på? Den er egentlig veldig enkel.

1. Overlevelse
2. Sosiale bånd/tilhørlighet
3. Underholdning

Så tar man noe – et konsept, og fører det gjennom disse tre traktene, og ser på hvilken måte de passer inn. Det første eksempelet som legges fram, er sex. Helt klart har sex handlet om biologisk overlevelse, spredning av gener. Mange veldig enkle skapninger har såvidt vi vet ikke noe særlig avanserte sosiale strukturer, men de har likevel denne grunnleggende formen for reproduksjon : sex. Hvis man går videre, ser man mange eksempler på dyr hvor sex er en del av det å etablere sosiale bånd og å knytte grupper sammen.

Til slutt, når vi har gått gjennom de første to stadiene, så har vi kommet til underholdningen. Der tror jeg vi alle kan enes om at mennesker definitivt befinner seg. Ja, sex handler om overlevelse, og på sett og hvis en forutsetning for at både jeg og deg lever her og nå. Vi defineres også av vår slekt og omgangskrets hvor det er viktig for hierarkiet og de sosiale båndene at sexen ikke er tilfeldig. Nå er Sex mer tilgjengelig enn noen sinne, og mesteparten av sexen som er tilgjengelig eksisterer for å underholde.

Underholdning blir ofte sett ned på – men i denne teorien, så er underholdningen endestasjonen. Det er det som er siste steg, det vi streber etter. Jeg liker det – vi snakker alt for ofte ned underholdning.

Med denne “linsen”, så kan du jo prøve å kjøre en del andre konsepter gjennom trakten og se hva slags tanker det spinner opp. La meg ta ett kjapt eksempel : 
Sosiale medier. Først, så måtte sosiale medier overleve – de måtte få nok folk og nok brukere til at det var grunnleggende at det eksisterte. Det var mange forskjellige nettverk, men til slutt, vokste noen seg gigantiske. Vi var mange som flyttet, knyttet og forsterket våre sosiale bånd via for eks. Facebook.

Hva er 90% av Facebook, Instagram og Tiktok fylt med nå? Ikke sosiale events og venner – men underholdning.

Så – tilbake til starten på blog-posten : Linux har nådd en kritisk fase i evolusjonen! På hvilken måte? Det har bestandig vært snakk om når “Linux for Desktop” skulle skje, når skulle Linux ta over for Windows? Det har virket evig langt unna, men én av de tingene den pragmatiske Linus Torvalds har nevnt – er at ingen egentlig bryr seg om et OperativSystem. Det må bare være der, fungere og la brukeren gjøre det han vil.

Nå kommer det nettopp det, en underholdningsmaskin fra Valve, bundlet med Linux. Prisen er ikke klar ennå, men med aggressiv prising, så er det kanskje starten på “Linux for Desktops”. Hvis tilgjengeligheten er der, og default-choice er Linux, så handler det om å sørge for at brukeropplevelsen er god – at ting fungerer og med høy eller høyere kvalitet enn på Windows. På SteamOS, ligger KDE i bunnen som Desktop-miljø. Hvis spillere lett kan gjøre det viktigste for dem – spille spill, bruke Discord, streame med OSB og lignende, så får vi kanskje et øyeblikk hvor spillere takker av Windows.

Det er hvertfall spennende med konkurranse.

Husk på , underholdning er siste nivå – Linux Evolution – Final Stage!

Jeg var på kino her forleden og så den mest undervurderte kino-sjangeren, en dokumentar. Filmen het Trango – et ønske om å leve sterkt.

Vi følger to sett med unge menn, i forskjellige tiår, hvor den ene gruppen har inspirert den andre, men begge gruppen har til felles – et ønske om å utfordre seg på noe som ikke er gjort før. En god gammaldags bragd. Uten at det blir eksplisitt utbrodert i filmen, føles det som drivkraften er noe som ligger latent i et knippe av oss i ungdommen. Man finner sin nisje, sin gjeng og sine helter og inspiratorer – og så leter man etter steder hvor man selv kan tøye strikken, strekke seg etter himmelen, eller bokstavelig talt toppen.

Trango er en film om klatring. Det er også en film som tar deg bak fjellveggen. Uten at det er påfallende eller utbrodert i store penselstrøk enser vi at filmen forteller noe mer, gir oss et innblikk i hvilken livsfilosofi som ligger til grunn for deres trang til ekspidisjon og eventyrlyst. De beskriver det å “være i veggen”, som et sted hvor man når det absolutte fokus. Man vet hundre prosent hva man har som mål – man vet det er et slit, men man er ikke alene.

Hvis det eneste du har å forholde deg til, når det går trått og ting blir vanskelig, er sakte gradvis framgang. Hvis du har eleminert alle andre muligheter – da er du “i veggen”. Jeg merker at jeg, i mitt hverdagsliv må gjøre mye tilpassninger for å havne i så dyp fokus, men jeg merker også at jeg lengter etter det.

Jeg har mange ganger skiftet aktivitet fra ting til ting : fra å jobbe til å scrolle, til å lese til å browse, til å lete etter ting å lese, vandre, klandre meg selv for å ikke vite hva jeg skal gjøre for meg selv og andre og mange andre former for korte oppmerksomhetshopp. Ærkjennelse : jeg burde kanskje heller finne èn ting – ta på klatreselene og slå inn en sikring og bare jobbe meg opp den metaforiske veggen.

Jeg tar med meg det fra filmen, det å havne i veggen.

Det å skrive denne blogposten, det skal jeg være så ærlig å innrømme, har vært en utøvelse i sistnevnte. Det koster å forme ord, de må hamres inn en etter en, og ryker ett ord i det du rykker litt hardt på shift-opp-backspace og selvkritikk av egen tekst, så river du fort ned alle sikringene og sletter alt du har gjort. Veggen forblir, bragden smuldrer opp. Denne gangen kom jeg til toppen.

Avslutningsvis – Gå å se filmen, se den på kino. Du kommer ikke til å angre. Film på kino, det er å være i veggen det også – du vet hva du skal, du har satt av tid til å være tilstede i noen andres fortelling, nyt tilstedeværelsen!

Veldig gøy!

Det er noe fascinerende med internett. Det har fullstendig tatt over vår avstands-kommunikasjon, livene våre er sammenflettet med nettet. Nyheter konsumeres her, meningsutveksling foregår på forskjellige såkalte platformer, kjendiser skapes, rives ned, forbannes og hylles. I alt dette – er også internett fortsatt internett. Jeg skal forklare hva jeg mener med det.

Jeg var på et foredrag på teknisk museum for noen år tilbake, det handlet om en gjeng norske forskere som var med på å definere protokollene til hvordan internett skulle oppføre seg. De diskuterte fram og tilbake om hvilke “topologier” som passet best. Man kan tenke på en topologi, som et slags organisasjons-kart, hvem kan snakke med hvem, og hvem får lov til hva? Dette er veldig forenklet, men det forskerne og utviklerne av internett endte opp med for over 50 år siden – er kanskje vår redning. Det kan redde internett fra å bli et sted hvor kun store aktører utøver mer og mer makt over vanlige folks hverdag.

Gode tjenester forenkler oppgavene i livene våre. Jeg var av den generasjonen som startet voksenlivet, studentlivet og alt det der, når facebook var nytt. Det var et superverktøy for å knytte kontakter og utvide det sosiale nettverket sitt. Man blir nostalgisk, som alle menn som nærmer seg førti, blir, når jeg tenker på hva det ga oss. Enkle måter å nå folk på, invitere til “events” – selve ordet ble en del av dagligtale – organisere løkkefotball, studentfester, you name it, det var et event for det. Det gode i facebook – var at det var en tjeneste som støttet våre sosiale liv, både på nett og utenfor. Det dårlig med facebook, var at de etterhvert sluttet å levere eller bry seg om verdi i form av brukernytte, men heller begynte å fokusere på verdi i form av inntjening, og målpoeng på hvor lenge man var på nettsiden.

Så facebook har blitt kjipt – so what, hvor vil jeg, og hva mener jeg med “internett er fortsatt internett” ?

Internett er bygget på en måte som gjør at alle som er koblet til for å lese og konsumere internett, også har en mulighet til å selv publisere og servere andre nettsider.

Det er en styrke i topologien, eller nettverkskartet, som gjør at det ikke er én sentral server, men mange enheter som snakker med hverandre og dirigerer trafikken rundt.

Dette gjør det mulig for meg, en helt vanlig fyr, å sette opp en Rapsberry Pi på skrivebordet, koble den til nett, og installere en blog på den, og så kan potensielt hele verden lese den.

På samme måte som smarte mennesker lagde internett og nettverkskartet på en måte som gjorde at makten ikke havnet i få hender, så lager smarte mennesker i dag, protokoller som gjør at man kan kommunisere med hverandre i sosiale grupper – uten å måtte samles på ett sentralt sted ala Facebook eller X.

Vi er i en urolig tid, men jeg har et håp om at vi bygger nye gode sosiale verktøy som har et “mennesker”-først-perspektiv, at vi bygger protokoller som folk kan bruke uavhengig av hvem som eier serveren. At menneske A, kan snakke med menneske B uten at de må være låst til å bruke serveren til diktator Z. Zelvzagt, Zatt på zpizzen. Aller helst kommuniserer A og B med hverandre på en måte som Z ikke kan manipulere og ødelegge.

Det fordrer selvsagt at folk finner nytte i verktøyene, og bruker de, og at verktøyene er gode. Men jeg tror vi er på vei dit. Jeg tror de aller fleste egentlig bare vil ha litt kultur og events-kalender, litt venner, litt hobby og litt inspirasjon – så vil man jo også ha slot-machine-scroll med katter og lignende, men er det ikke på tide å skille mellom sosiale nyttetjenester og slot-machines?

I min framtidsvisjon, så kjører ikke Teknisk museum ut events på facebook, de har heller sin egen events-kalender som støtter sosiale-protokoller, slik at jeg, fra min Mastodon-konto får det opp i min feed. I min framtidsvisjon er det ikke slik at alle verdensledere, absurd nok, spytter ut one-liners på en oligarks lukkede private platform (X). I min framtidsvisjon så kan jeg abbonere på kulturkalenderen til nabolaget mitt uten at den dataen selges til reklameselskaper.

I min framtidsvisjon scroller jeg mindre, og skriver mer.

Sistnevnte må jeg jobbe med selv, men dette var en start.

TLDR: Jeg satte opp en Write-freely blog på en Raspberry Pi 5 på pulten min hjemme og ble fascinert av internett. Inspirasjonen til dete hele kom fra en groende irritasjon på sentraliseringen av internett og lignende og et ønske om å teste å sette opp en server for å lære meg mer.