bloggen på poteten

Jeg var på kino her forleden og så den mest undervurderte kino-sjangeren, en dokumentar. Filmen het Trango – et ønske om å leve sterkt.

Vi følger to sett med unge menn, i forskjellige tiår, hvor den ene gruppen har inspirert den andre, men begge gruppen har til felles – et ønske om å utfordre seg på noe som ikke er gjort før. En god gammaldags bragd. Uten at det blir eksplisitt utbrodert i filmen, føles det som drivkraften er noe som ligger latent i et knippe av oss i ungdommen. Man finner sin nisje, sin gjeng og sine helter og inspiratorer – og så leter man etter steder hvor man selv kan tøye strikken, strekke seg etter himmelen, eller bokstavelig talt toppen.

Trango er en film om klatring. Det er også en film som tar deg bak fjellveggen. Uten at det er påfallende eller utbrodert i store penselstrøk enser vi at filmen forteller noe mer, gir oss et innblikk i hvilken livsfilosofi som ligger til grunn for deres trang til ekspidisjon og eventyrlyst. De beskriver det å “være i veggen”, som et sted hvor man når det absolutte fokus. Man vet hundre prosent hva man har som mål – man vet det er et slit, men man er ikke alene.

Hvis det eneste du har å forholde deg til, når det går trått og ting blir vanskelig, er sakte gradvis framgang. Hvis du har eleminert alle andre muligheter – da er du “i veggen”. Jeg merker at jeg, i mitt hverdagsliv må gjøre mye tilpassninger for å havne i så dyp fokus, men jeg merker også at jeg lengter etter det.

Jeg har mange ganger skiftet aktivitet fra ting til ting : fra å jobbe til å scrolle, til å lese til å browse, til å lete etter ting å lese, vandre, klandre meg selv for å ikke vite hva jeg skal gjøre for meg selv og andre og mange andre former for korte oppmerksomhetshopp. Ærkjennelse : jeg burde kanskje heller finne èn ting – ta på klatreselene og slå inn en sikring og bare jobbe meg opp den metaforiske veggen.

Jeg tar med meg det fra filmen, det å havne i veggen.

Det å skrive denne blogposten, det skal jeg være så ærlig å innrømme, har vært en utøvelse i sistnevnte. Det koster å forme ord, de må hamres inn en etter en, og ryker ett ord i det du rykker litt hardt på shift-opp-backspace og selvkritikk av egen tekst, så river du fort ned alle sikringene og sletter alt du har gjort. Veggen forblir, bragden smuldrer opp. Denne gangen kom jeg til toppen.

Avslutningsvis – Gå å se filmen, se den på kino. Du kommer ikke til å angre. Film på kino, det er å være i veggen det også – du vet hva du skal, du har satt av tid til å være tilstede i noen andres fortelling, nyt tilstedeværelsen!