Kosmos
Jeg leste nettopp ferdig Carl Sagan's Kosmos. Tid for ettertanke. Tid for å prosessere hva jeg har lest, via øvelsen “å skrive”.
En gjenganger i boken er hvor ufattelig alt egentlig er, men også hvordan denne ufatteligheten hele tiden blir pirket i og utforsket av ufattelig nysgjerrige og vitenbægjerlige folk. Det at noen for flere tusen år siden regnet ut hvor stor jorden er – at noen filosoferte seg fram til atomer, at biblioteket i Aleksandria huset så mye av intellektet til den vestlige verden, men falt til opprør og kaos, er ting som gjør inntrykk.
Boken avslutter med en slags advarsel – om at den største faren for intelligent liv, og kanskje noe av grunnen til at vi ennå ikke har fått radiosignaler fra andre kosmos-boere, er at man i teknologiens framgang også låser opp makt til å utslette seg selv. Den var skrevet i annen tid, i en tid hvor USA og Soviet var i et atomvåpen-kappløp. For ti-femten år siden føltes denne tidsepoken og de truslene den medførte, fremmed for meg – men nå føler jeg vi er i en verden som er nærmere kokepunktet enn noen gang.
Særs en hypotese om krig fanget min interesse. En meterolog ved navn LF Richardson hadde en hypotese om at krig, konflikt og drap, var – lik vær, kaotiske fenomener som fulgte sykluser og at, uansett hvor mye vi misliker tanken på det, så er krig en konstant faktor som humper og går.
Vi trenger å forholde oss til begge disse tingene i det vi går inn i framtiden. Vi må få kontroll på klimaforandringene og effekten, -ekstremværet. Vi må også få kontroll på konfliktene våre sånn at vi ikke går inn i det neste kvart-århundre fylt med det tristest av alt – krig og elendighet forårsaket av oss selv.
Gjennom 15 milliarder år, fra kun de enkleste råstoff, har vi blitt til fra stjernens dødsoffringer, gjenfødelser, tyngdekraft, strålekraft, tilfeldigheter her, tilfeldigheter der – vi er hver og en så sjeldne at det ikke finnes måter å forstå det på. Begrepene våre blir for små, uendeligheten for stor.
Vi mennesker trenger å tro på den gode framtiden – og vi trenger å bygge den, dele den – vi trenger bilder på hva framtiden kan være, hvor vi kan strekke oss – særlig i en tid hvor framtiden virker skummel. Jeg er et barn født inn en tidsalder hvor framtidsoptimise var lydsporet til vår ungdom. En ny verden, internett, Peace Love Unity Respect, rave-kultur, berlinmurens fall – vi skulle alle forenes – end of history... Så jævlig Jinxed , århundrets jinx!
Internett kan fortsatt være en forenende faktor, men som atomteknologien, så må den brukes godt, for nytte, og ikke for makt, splittelse og krig. Jeg tror de neste ti årene vil være en test for oss alle. Vi er koblet sammen med en teknologi som både kan splitte oss, og forene oss, og på toppen av denne kransekaken har vi stablet en AI-rakett som ingen vet hvor vil lande/krasje/eksplodere. Er det lunten til en festlig nyttårsrakett, en tomahawk-missle, eller en ai-tombombe vi har tent på?
Nei, vi må velge å tro på det gode, og vi må bygge det gode, så her er min oppfordring :
- Vær med på å bygge opp nye nettverk på internett, frikoblet fra gigantiske aktører som har tatt over vår oppmerksomhet, se til fediverset
- Arranger eventene dine på sider som gjer.no framfor facebook-events.
- Scroll litt mindre, les litt mer, skriv litt av og til – mer enn 140 tegn
- Finn steder hvor du kan inspireres av hvordan framtiden kan bli, eller gode ting som kommer
- Om du skal bruke AI, gjør det gjerne bevisst i det formål om å bygge en bedre verden, ikke en mer effektiv verden, ikke en verden hvor barna våres prompter “mamma og pappa på ridene på en ku” framfor å selv tenke det, tegne det og leke med tankene selv.
15 milliarder år tok det oss alle å komme hit. Mind blown La oss bare ikke blowe-up oss selv.