Sirat – et kort essay for de som har sett filmen.
Sirat er en film om en far og sønn som leter etter en datter som har rømt hverdagslivet og reist på ørken-rave i Marokko. Det er overflaten, men filmen dykker noen heftige turer langt under overflaten.
Jeg må advare, jeg kommer til å snakke om filmen i den konteksten at jeg har sett den, og at du – som leser dette, også har sett den. Hvis du ikke har sett filmen, vil du nok ikke få så mye ut av teksten, og den subteksten i filmen – som jeg prøver å grave opp, belyse og synse om. Den vil også delvis spoile filmen. Dette er også helt subjektive tolkninger, og helt sikkert ikke det som filmskaperen mente å formidle. Sånn – du er herved advart.
Jeg mener filmens hovedbudskap er en advarsel om den brutalistiske effekten krig har på oss mennesker – både på som individer, og som samfunn.
Men filmen starter ikke der, filmen starter med far og sønn, ut av sitt element, på søken etter sin datter, sin søster. Det hintes til forsøk på forsoning, det hintes til en far som angrer på at han ikke klarte å godkjenne datteren sine valg – og dermed støtet henne fra seg.
Gjengen av ravere er outsidere som man føler har et genuint forhold til det å føle seg utstøtt. De kjører rundt i ørken, på jakt etter neste rave i det krigen bryter ut. De kobler seg mer og mer av samfunnet – samtidig som samfunnet rundt dem, går mer og mer i oppløsning.
Til slutt ender de opp håpløst alene, omgitt av ingenting annet enn død og håpløshet, bortsett fra togsporet.
Togsporet mener jeg må tolkes som et viktig symbol i filmen. Et symbol på at noe av det som holder oss sammen som mennesker og samfunn, er infrastrukturen vi har bygd, og at vi – på vårt beste, er mennesker som har felles livsbåter for hverandre.
Før vi kommer til togsporet, så får vi revet hjertene våre ut – brutalt i filmens store vendepunkt. Subteksten som jeg tror filmen prøver å fortelle oss noe om – handler om krig og døden i krig – og hvor rå og urettferdig den er. Vi opplever den ikke direkte i form av krig eller militærmakt i første omgang, men som et uhell. Et plutselig uhell som river ned grunnmuren din.
Grusomhetene, plutseligheten og døden som krig medfører er heldigvis noe de fleste ikke har et forhold til. Vi tar det ikke helt innover oss, krig er for langt unna. Krig er abstrakt helt til den treffer deg. En ulykke føles nærmere – vi kan alle kjenne på hvor nær man er døden når du står på kanten av et stup. Så med ett blir døden konkret. Prøver filmen å fortele oss med denne scenen at det er krigen som konkretiseres? For meg var det det jeg følte på.
Krigen er hele tiden et bakteppe i filmen. Vi ser den i åpningsscenen i det militært bryter opp det første ravet. Vi hører den på radioen, vi enser den i stemningen – vi forstår dens tilstedeværelse og kjenner nærværet som en ubehagelig fornemmelse av noe vi vet er der.
Outsiderne – raverne, skrur av radioen, de prøver å melde seg ut fra det nærværet vi føler på. De har omsider blitt presset, eller har flyktet helt ut i periferien, de søker seg fri – fri fra omstedighetene, fra sin tragedie, fra samfunnets tragedie, de søker seg fri fra krigen – men
BOOOM ... BOOOM. Den innhenter dem.
BOOOM – igjen!
Jeg tror filmen prøver å fortelle oss at vi ikke kan være blinde for konfliktene som bobler, vi kan ikke melde oss helt ut – og vi må søke forsoning før det er for sent.
Når vi mister limet mellom oss, og fragmenteres i små grupper, alene, så innhenter krigen oss.
Vi må forsone, vi må ko-eksistere, vi må unngå krigen – for den kommer for alle når den først kommer.
Vi sitter alle i samme tog